Raudåte er et dyreplankton som utgjør viktig føde for fiskeyngel. I enkelte områder utgjør raudåte 90 % av biomassen. Arten er basis for økosystemet i Norskehavet, som også er artens kjerneområde. Raudåte blir 2 - 5 mm lang. Den får i seg karotener i føden, noe som farger den rød, derav navnet. Raudåten spiser blant annet kiselalger, dinoflagellater, flimmerdyr, og andre mikroplankton.
Den er typisk for tempererte og sub-arktiske strøk og finnes i Atlanterhavet og nordover i Barentshavet, hvor den framtrer sammen med ishavsåte og feitåte. Disse artene lever av alger og plankton som innleder en eksplosiv vekst i Nordområdene når isen smelter fra april, og lagrer da store mengder fett, inklusive Omega-3, i en fettsekk som etter hvert dominerer dyrets kroppsomfang. Artene er alle viktige for polartorsk og andre høyere dyr i havet. Havforskningsinstituttet fant i 2012 klare tegn på nedgang i mengden dyreplankton i Norskehavet, og satte dette i samband med redusert mengde fett i sild.
Til sensommerens mange gleder hører avkokt fersk lettsaltet sild, nypoteter og rabarbrasuppe. Dette må regnes som en av mine livretter, såfremt silda er åtefri. Så er ikke alltid tilfelle på sensommeren. Hva gjør fiskreren for å gjøre silda attraktiv for konsumentene?
Han setter den i stegn, og lar den gå der til den er åtefri og spiselig.
Uspiselig er våre elitelag i langrenn blitt, spesielt for smaksløkene til de nasjonene vi ønsker å konkurere med. For å bedre på situasjonen bør ledelsen gjøre som fiskerne, sette «silda» i stegn til våre konkurrenter er sikre på at den er «årefri» og spiselig. I mellomtiden kan man jo la «yngelen» få utvikle seg, både nasjonalt og internasjonalt.
Kanskje noen av «fiskerne» bør bli fratatt sin «fangstkvote».