Ingen har vært klarere talsmann for lav rente enn Jan L. Andreassen. Nå vil han ha renten opp, eller i hvert fall øke oljepengebruken kraftig. Etter mange år som den soleklare renteduen i Norge, er sjeføkonom Jan L. Andreassen i Eika Gruppen brått tilsynelatende blitt rentehauk.
– Jeg tror at vi i Norge nå har et luksusproblem. Oljeprisen har passert 1.000 kroner pr. fat. Det er vanvittig mye penger. Nå skal vi tilbake til det vi trodde vi hadde forlatt, en æra med systematisk økt oljepengebruk og egentlig så mye økonomien makter å tåle, sier han til E24, hvor han argumenterer for en høy styringsrente lenge.
Ventet store kutt
Gjennom flere år har Andreassen argumentert for at det ikke behøves høyere norsk rente. I Finansavisens oversikt over sjeføkonomenes 2023-prognoser havnet han nederst, sammen med Danske Banks Frank Jullum. Begge trodde at Norges Bank i år ville kutte styringsrenten til 2,50 prosent. Torsdag er det ventet at Norges Bank hever renten til 4,25 prosent.
– Kan du huske sist du anbefalte Norges Bank å heve styringsrenten?
– Det er ikke det jeg sier nå, understreker Andreassen overfor Finansavisen.
– Vi går mot et regimeskifte. Perioden hvor sentralbankene hevet renten for å få ned inflasjonen går mot slutten, uten at de har klart å få inflasjonen mye ned, starter han.
– I Norge ligger vi an til å få et veldig stramt boligmarked et par år fremover på grunn av manglende boligbygging. Det vil trekke opp husleiene, som utgjør hele 20 prosent av konsumprisindeksen. Da blir det veldig vanskelig å nå inflasjonsmålet på 2 prosent.
Samtidig er det lite slakk i arbeidsmarkedet.
– Og det er overraskende, gitt de brutale rentehevingene vi har vært gjennom. Den høye lønnsveksten vil i flere år fremover dempe muligheten til å kutte i styringsrenten, sier Andreassen. – Så jeg sier ikke at renten skal så mye opp, men jeg tror den vil bli liggende på dagens nivå ganske lenge.
– Mer oljepenger
Når pengepolitikken på denne måten er bundet opp, må finanspolitikken trå til, argumenterer Andreassen.
– Det lå i kortene uansett, så stort som Oljefondet er blitt, men ut dette tiåret må vi ha større innfasing av oljepenger. En viktig «gamechanger» er at oljeprisen og dollarkursen ikke lenger går hver sin vei, men svinger sammen.
– Derfor er vi nå på 1.000 kroner fatet for olje nå, og det vil gi vanvittig mye mer penger inn i Oljefondet enn vi trodde. Da er det på tide at finanspolitikken blir førstelinjeforsvaret, og ikke lenger pengepolitikken.
– Betyr ikke svingninger i avkastningen i Oljefondet mye mer for fondets utvikling, og dermed hvor mye penger vi kan bruke over statsbudsjettet, enn svingninger i tilførselen gjennom svingninger i oljeprisen?
– Avkastningen er klart viktigere. Men vi er nå i en fase hvor vi skal sette av rundt 1.000 milliarder kroner til fondet årlig, og det er nytt.
– 30–40 mrd. årlig
Andreassen mener det ikke lenger er logisk konsistens mellom et inflasjonsmål på 2 prosent og en handlingsregel på 3 prosent.
– Derfor vil renten forbli høy, og vi må bruke finanspolitikken mer aktivt. Jeg tror vi trenger å tilføre omtrent 1 prosentpoeng av BNP, eller 30–40 milliarder kroner mer, årlig. Selv ikke da vil vi ha sjanse til å nå 3 prosent av Oljefondet, men vi vil ikke hangle så langt bak.
Andreassen understreker at han ikke argumenterer for å heve styringsrenten ytterligere:
– Det er ingen vits i det. Boligprisveksten er borte, og privat forbruk faller. Og med økende husleier og lønnsvekst, de viktigste innenlandske kostnadsdriverne, blir det veldig vanskelig å få ned innenlandsk inflasjon.
– Du har en rekke ganger varslet behov for lavere rente, ikke minst på lengre sikt, fordi aldringen av befolkningen og spareviljen ville gjøre det uklokt å holde en høy rente. Gjelder ikke det lenger?
– En viktig forskjell er at vi nå har mindre tilgang på utenlandsk arbeidskraft, sier Andreassen.
Sakset fra intervju med E24 og Finansavisen 19.09/20.09.2023