Det handler om identitet

Jeg er stolt av å være fra nord. Jeg bruker begrepet nordlending, selv om jeg er fra Troms og mange derfor mener at nordlending ikke er en betegnelse jeg bør bruke. Det er det sikkert noen som hisser seg opp over, men det er en sjanse jeg er villig til å ta.

Nordlendingen beskrives som en direkte, utadvendt og gjestfri type. Og det er vi jo. Jeg kjenner svært få nordfra som er redde for å si det de mener, koste hva det koste vil. Og det nordnorske språket byr på noe for enhver anledning. På godt og vondt.

Denne uken publiserte Vilde Alterskjær en kronikk hos NRK P3. Hun bor i Rana etter noen år i Oslo. Der måtte hun vanne ut dialekten sin. Folk forsto ikke hva hun sa, slengte "du er fra sameland" etter henne og gjorde narr av dialekten. Hun beskriver i kronikken at hun tok dette personlig fordi det gikk direkte på hennes identitet.

Vi har vel alle opplevd det. At det glipper ut et ord eller tre som ingen forstår. Da jeg bodde i Trondheim for tolv år siden var det få som forsto meg da jeg brukte ordet kopptue. Avensjuk, mellabær og å se ting lekt er andre eksempler på ord og uttrykk jeg har forklart både en og to ganger gjennom livet i kontakt med folk sørfra.

Språk og dialekter er noe av det viktigste vi identifiserer oss med. Vi har alle særegne ord og uttrykk fra stedene vi kommer fra. Vi bruker ord som har ekstra stor betydning for oss. Jeg sier ikke flue, for eksempel. Jeg bruker floga, fordi besteforeldrene mine brukte det. Det har satt seg. Så det er klart at dette handler om identitet.

"Nordnorsk identitet har vokst fram gjennom hundrevis av år. Den er bundet sammen av kysten som ferdselsåre, kulturbærer og levevei. Slektskap og relasjoner ligger som et finmasket nett over det nordnorske kartet.", skrev Jan-Gunnar Winther i Senter for hav og Arktis i en kronikk i 2020. Vi som vokser opp og bor i nord har et særskilt ansvar for å ta vare på det vi har.

Det er ikke tvil om at språket har endret seg over tid. I dag er det få som sier "om forlatelse". Det går mest i "sorry". Scoring har erstattet mål. Skyggelue har forsvunnet litt, erstattet av caps. Det har kommet inn mange engelske ord og begreper gjennom tiden. Da er det ekstra viktig at vi i nord tar ansvar og bevarer våre egne kraftuttrykk, slik at de bevares til framtidige generasjoner. Jeg sliter med å se for meg min egen dialekt uten ord som skanka, mainnbisk og sæmat. Føtter, forbanna og treig er litt kjedeligere.

Og enda verre blir det hvis vi plutselig en dag sier feet, angry og slow...