Jeg har på nytt stjålet et innlegg fra nettet.
Nettet gjør det mulig for mange å publisere sine tanker, ideer og fordommer. Det en mye rart å lese, men i blant finner man glimrende skribenter der ute. Avisa Nordland har en sjelden skatt i Liv Boye Okkenhaug. I disse influensatider gjengir jeg hennes siste betraktinger publisert på an.no om det å være forkjølet.
Liv Boye Okkenhaug - spaltist i Avisa Nordland
Publisert 25.01.2025
Predikanten George Whitefield døde 55 år gammel i 1770. Maleriet av ham er i ettertid blitt berømt fordi det ser ut som han alltid må nyse. Stakkars ham. Og stakkars meg.
I natt lå jeg og fantaserte om da jeg var ung og uvitende. Den gang jeg trodde bihulebetennelse var en tøysediagnose uten ubehag. Jeg tålte så inderlig vel. Men aldri mer.
Og det samme med influensa. Det er mange som sier at de har influensa når man er forkjølet, og det er en hån mot de som faktisk har influensa. For dette må folk vite: Man kan ikke «brygge på en influensa» eller «ha et snev av influensa». Har man influensa må det være et virus i omløp, og da står det «NÅ ER INFLUENSAEN HER» på forsiden av Oslo-avisene, med like store bokstaver som når flåtten kommer og når magefettet er livsfarlig.
Og dessuten, og dette er det viktigste: Når man får influensa, er man skikkelig syk. Skikkelig ordentlig syk – ikke bare snørr og hoste-syk, man er nærmest dausjuk. Jeg snakker av erfaring; jeg har hatt influensa tre ganger i mitt liv, og alle tre ganger var jeg rimelig sikker på at jeg kom til å dø. Og ikke bare dét – jeg ønsket også å få dø.
Sånn er det å ha influensa. Og man går ikke og kjenner på at noe kanskje kommer, det treffer som ei slegge. Derfor vet jeg med sikkerhet at jeg hverken har bihulebetennelse eller influensa nå. Jeg er godt, gammeldags forkjølet. Og det er evig nok. Det er faktisk interessant hvor sjaber man kan bli og hvor ubehagelig tilværelsen kan være, bare med en klassisk snue.
Godt med drikke og søvn er alltid første og beste råd når man er forkjølet, og jeg er stor fan av begge deler. Men søvn er nærmest umulig. Ligger jeg på ryggen hoster jeg som en gærning, ligger jeg på en av sidene går det enten tett i ett eller begge nesebor, og det som ikke er tett renner aldeles ukontrollert. Og om jeg prøver å ligge på magen – Gud bedre. Jeg forsøkte det i fem sekunder, og begynte straks å fantasere om en slags melkemaskin for snørr, akkurat som kyrne har, bortsett fra at maskinen ikke skal passe til spener, men til nesebor.
Jeg skjønner ikke at det er plass til alt dette snørret i hodet mitt. For mange år siden trodde jeg at snørr var brukte hjerneceller, og selv om jeg nå vet bedre, henger det litt igjen som en slags seiglivet barnetro. Så hodet er altså fullt av snørr – føles det som. Den eneste måten å få sove på, er å halvsitte-ligge med konstant påfyll av snytepapir, og så til slutt sovne av utmattelse.
Og så er jeg pysete på nesespray, og jeg forstår ikke at folk kan bli avhengig av noe så ubehagelig. Jeg unngår det i det lengste. Det er for ekstreme tilfeller, sånn som nå.
Jeg har en venn som en gang fortalte at han var så avhengig av nesespray at han, midt på natten, skar en tom nesesprayboks i to med brødkniv, for å forsøke å sniffe i seg dunsten som eventuelt måtte være igjen i boksen.
Hvis noen nå føler at jeg henger ut eller dømmer de som er avhengig av nesespray, eller «shamer», som ungdommen sier, så er ikke det meningen.
Jeg kan bli avhengig av det aller meste, og jeg dømmer ingen. Jeg så fem minutter av slutten på en «Hotel Cæsar»-episode på et treningssenter i 1999, og siden måtte jeg se det hver ettermiddag i to år. Men dessverre uten å trene til.
Og følelsen av ikke å få puste må virkelig være en god grunn til å bli nesesprayavhengig.
Men jeg er altså ikke der. Jeg gruer meg til neste spray, det svir langt opp i nesen og bak øynene, og smaken renner litt sånn ukontrollert i ganen, og så kommer snørret ut som vann etterpå. Og som om det ikke er nok å plages med, så har jeg også sår gane etter en solid dose Fribol halspastiller de siste døgnene. Det er de beste på markedet, og pastillformen er oval, men allikevel så kantete i kantene. Jeg tror man må være forkjølet for å forstå.
Jeg begynner å tenke på Krimkrigen. Der Florence Nightingale fikk kallenavnet The Lady With The Lamp etter å ha gått rundt i mørket med lampen sin og sett til sårede soldater.
Der lå de, halvbandasjerte og jævlige. Overlatt til seg selv med kulehull, kompliserte beinbrudd, amputasjoner, krigstraumer, sult, kolera, lus og rotter og helvete.
Og jeg lurer på om noen av dem hadde det så fælt som jeg har det nå.
Det som er interessant med denne tilstanden, er at man blir fryktelig selvsentrert. Hele ens verden dreier seg kun om en forkjølelse, og det er utrolig lite sjarmerende. Men å ligge-sitte på natta med pipelyd i en rennende nese, dunkende hode og bankende bihuler, surkling i brystet, tette ører og varm pust ut av det ene åpne neseboret, det gjør noe med deg. Og så har jeg visst også begynt å stønne på utpust, synes jeg å høre i det fjerne.
For en fantastisk oppfinnelse Kleenex er. Før i tiden gikk vi rundt med lommetørklær, og hadde vi ikke eget lommetørkle fikk vi låne noen andres, eller da vi var små kom en voksen med et brukt lommetørkle for nesen vår og så snøt man seg. Eller som på skolen; man snøt seg i datidens grå tørkepapir som hadde mykhet og oppsugingsevne som trykkimpregnert treverk. Men så var man også sår og rød, både rundt nesen og dalstrøka innafor og utenfor. Jeg håper vedkommende som oppfant Kleenex med balsam fikk et velsignet godt og langt liv.
En jeg kjenner hadde en lærer som var søkksylte forkjølet og snøt seg konstant. For å tørke de klissvåte lommetørklærne underveis i timen, la han dem utover radiatoren i klasserommet. Og ingen sa noe på det, det var bare sånn det var. Det er klart læreren måtte få tørke de våte lommetørklærne sine. Det var en annen tid. Og jeg begynner visst å bli gammel.
Jeg er én måned eldre enn Anders Tvegård i NRK, fant jeg ut her om dagen. Når skjedde det at man begynte å bli eldre enn erfarne utenrikskorrespondenter i Washington D.C.?
Han har det forresten sikkert travelt om dagen.
Innsettelsesseremonien ble lagt innendørs i år – det skulle de også ha tenkt på i 1841.
William Harrison var USAs niende president i kun én måned. Han døde av lungebetennelse, etter å ha stått dårlig kledd under den nær to timer lange talen han holdt under sin egen presidentinnsettelse. En TO TIMER lang tale i kald vind.
Siden de påstår at USAs president er valgt av Gud der borte, så må det i så fall være en reprimande fra oven om å fatte seg i korthet når man skal holde tale.
Nå må jeg snart nyse igjen. Tror jeg. De siste gangene har jeg vært plaget av lurenys. Frustrerende så det holder. Hvor hurtig er et nys igjen? Jeg får ikke sove uansett, så jeg kan like godt bli klokere. Er det ikke over 100 km/t? Joda, heisan! Det raskeste er visst målt til 160 km/t. Jeg fortsetter å lese om nysing, og kommer inn på et kjerringråd man kan bruke om man vil holde igjen et nys. Rådet er: «Løft beinet 90 grader mot vest». Hallo. Som om jeg vet hvilken himmelretning noe som helst er i før jeg skal nyse. Jeg vet ingenting når jeg må nyse, bare at jeg må nyse.
Hvordan folk klarer å nyse uten lyd er helt uforståelig. Skal man nyse, mener jeg det skal gjøres med overbevisning. Voksne folk som nyser som små kattunger, hva er vitsen? Når jeg nyser, høres jeg ut som en kulestøter. Det skal liksom feires og høres i sju prestegjeld. Å nyse av seg brillene er ikke et ukjent fenomen når jeg skrur opp på nivå elleve.
Eller som den mest høylydte nyseren jeg vet om forklarer det: «Jeg nyser ikke, jeg blir nyst».
Hvis jeg bare kunne fått sove et par timer. Gjerne snytt meg én gang for alle, og så falt i søvn.
Når dette er over, skal jeg begynne hver dag jeg er frisk med å takke for at jeg ikke er forkjølet.
Jeg tror jeg sa det samme i fjor vinter også.