Kaski forstår ikke fritaksmetoden, - eller argumenterer mot bedre vitende!
Norge er ifølge statistikken blant de land i verden med minst ulikhet mellom folk. Et vanlig mål for ulikhet er Gini-indeksen for disponibel inntekt etter skatt. Norge scorer 0,27 på indeksen, hvor 0 angir lavest ulikheter og 1 angir høyest. Vi plasserer oss dermed på en åttende siste plass i ulikhet blant 172 land (Verdensbanken, 2021). Til sammenligning havner Tyskland på 0,32, USA på 0,41 mens Sør-Afrika topper ulikhetsstatistikken med 0,63.
Som kjent er det tre typer løgner: «Løgner, forbannede løgner og statistikk». Siden Gini-indeksen og lignende statistikker for inntektsforskjeller ser på disponibel inntekt for borgerne, vil ikke inntekt som holdes tilbake i selskapene (altså ikke utdeles som utbytte) medregnes. Enkelte politikere synes derfor å ville innføre en fjerde kategori av løgner, nemlig «fritaksmetoden».
Fritaksmetoden er et grunnleggende element i det norske skattesystemet. Metoden går i korthet ut på at selskaper er fritatt for skatt på inntekt fra andre selskaper, det vil si utbytte og salgsgevinster. På denne måten kan selskaper utdele skattefritt utbytte oppover i kjeden. Inntekten kommer først til beskatning når den deles ut som utbytte til den personlige aksjonæren, og da med en effektiv skattesats på 31,7 prosent.
Øker inntektsulikheten?
Det blir hevdet at fritaksmetoden bidrar til å øke inntektsulikheten, og at den tildekker de egentlige inntektsforskjellene i Norge. Dette begrunnes med at ved å etablere holdingselskaper kan en oppnå å øke sin reelle formue uten å betale inntektsskatt, og at myndighetene dermed legger til rette for en skattefri sparebøsse. Er formuen stor nok vil en oppnå en nærmest evigvarende skattekreditt. Det blir også hevdet at selskapene finansierer fritidsboliger og båter som brukes av eierne privat, slik at noe av privatforbruket faktisk finansieres ved skattefri midler.
Så la oss se litt på bakgrunnen for fritaksmetoden og hvilke hensyn den ivaretar.
Det er stort sett enighet blant fagøkonomene om at det er uheldig at samme inntekt skattlegges på flere subjekter. Slik dobbeltbeskatning eller kjedebeskatning gir innlåsningseffekter og leder til bedriftsøkonomisk skattetilpasninger som ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomme.
Mange europeiske land har derfor en form for fritaksmetode. «Participation exemption» ble innført i Be-Ne-Lux-landene på 1960-tallet, og disse systemene ble i flere tiår benyttet til internasjonal skatteplanlegging. Det finnes en rekke varianter av fritaksmetoden. Den vanligste varianten er å unnta porteføljeinvesteringer, slik at det stilles krav til minste eierandel og/eller minste eiertid for å få skattefritak.
Unngår dobbeltbeskatning
Den norske fritaksmetoden ble innført i 2006, til erstatning for to metoder for å unngå dobbeltbeskatning som ble innført ved skattereformen 1992: RISK-metoden («Regulering av Inngangsverdi med Skattlagt Kapital») gikk ut på at aksjenes skattemessige inngangsverdi skulle oppreguleres årlig krone for krone med inntekt skattlagt i selskapet. En skattekrone i selskapet førte altså til krone mindre i gevinstskatt når aksjene engang ble solgt. Forskjellen fra fritaksmetoden besto i at konjunkturgevinster, altså gevinster som ikke skyldtes kapitaloppbygging i selskapet, ble skattlagt.
Etter godtgjørelsesmetoden fikk aksjonæren ved utdelinger fra selskapet kreditt (såkalt godtgjørelse) for den skatten som selskapet allerede hadde betalt på overskuddet som ble utdelt. Metoden førte i praksis til at utbytte var skattefritt, men den forskjell at utdeling av ubeskattede reserver (midlertidige forskjeller) ble skattlagt.
Det var naturligvis et svare strev å holde styr på årlig RISK og godtgjørelse.
Siden RISK-metoden og godtgjørelsesmetoden gjaldt både for personer og selskaper, innebar innføring av fritaksmetoden en betydelig skatteskjerpelse gjennom å innføre utbytte- og gevinstbeskatning for personlige aksjonærer. Et viktig samfunnspolitisk formål var å oppnå tilnærmet samme beskatning av arbeid og kapital. Et sidehensyn var dessuten å fjerne effekten av tilpasninger ved kamuflere arbeidsinntekt som kapitalinntekt, slik at den tidligere delingsmodellen kunne kasseres.
Etter 15 år med fritaksmetoden må vi kunne konstatere at det er den mest effektive og formålstjenlige grunnmodellen vi noensinne har hatt i norsk kapital- og selskapsbeskatning:
- Fritaksmetoden letter omstruktureringer i næringslivet. Mens en tidligere måtte legge opp til tid- og ressurskrevende fisjons- og fusjonsprosesser for å unngå skattlegging, kan selskaper nå enkelt omplasseres innenfor konsern.
- Fritaksmetoden skaper nøytral og effektiv kapitalflyt. Ved å utdele overskudd til et aksjonærselskap vil en skjerme kapital fra risiko, og aksjonærselskapet kan investere kapitalen der hvor den gir best bedriftsøkonomisk – og dermed samfunnsøkonomisk – lønnsomhet. Overskudd som reinvesteres i den samme bedriften blir selvsagt ikke utbyttebeskattet, og det bør heller ikke overskudd som utdeles og investeres i andre bedrifter.
- Fritaksmetoden skaper full nøytralitet mellom konsernmodeller. Konsernet kan dermed innrettes slik det er fornuftig i forhold til styring og risiko, uten å måtte ta hensyn til hva som er skattemessig fornuftig.
- Ved at fritaksmetoden er generell og ikke oppstiller krav om eiertid eller eierandel, unngår en innlåsningseffekter og uheldige tilpasninger.
- Fritaksmetoden kombinert med aksjonærmodellen har i praksis eliminert tilpasninger for å omdanne arbeidsinntekt til kapitalinntekt, noe som tidligere skapte store utfordringer for skattemyndighetene.
- Fritaksmetoden likebehandler utenlandske aksjonærer og selskaper med norske. På denne måten unngår en tvil om norsk skatterett er i samsvar med EØS-retten, og tilbyr et lettfattelig skatteregime til utlendinger.
- Fritaksmetoden stimulerer til at verdiskaping beholdes innenfor selskapssfæren og forblir arbeidende kapital, fremfor å deles ut til aksjonærene
En avsporing
- I debatten om fritaksmetodens fremtid fremstår påstanden om at holdingselskaper er en skattefri sparebøsse for de rike som en avsporing. For det første er det slik at fritaksmetoden ikke gir skattefritak men skatteutsettelse. Slik utsettelse vil ikke være lønnsom med mindre holdingselskapet setter kapitalen i arbeid, noe som nettopp er det sentrale formålet med fritaksmetoden. Kapital som ikke skal settes i arbeid vil utdeles til aksjonærene til forbruk – og skattlegges.
Det fremstår videre som en avsporing å begrunne kritikken mot fritaksmetoden med at eiendeler til personlig bruk kan anskaffes av selskapet og benyttes av aksjonærene. Slik bruk er skattepliktig som utbytte, basert på verdien av bruken. Dersom bruken ikke oppgis til skattemyndighetene er vi på vei ut av skatteretten og inn i strafferetten.