Jeg fant en leder i Finansavisen som avdekker den vanvittig forskjellige virkelighetsoppfatningen hva angår økonomi som det er mellom venstresiden og høyresiden i norsk politikk. Og skal man tro lederen så er det noen som ikke har lest viktige lærebøker i økonomi eller har fulgt dårlig med i timen. Utdrag av lederen følger:
"Prisene stiger kraftig for tiden. Høye energipriser, høye bensinpriser, stigende matvarepriser og mangel på sjåfører og andre ansatte i transportsektoren og anleggssektoren, gir klare signaler om at mye blir dyrere. Og tariffoppgjøret, som ble basert på en prisvekst på 3,3 prosent, er trolig allerede utdatert, før uravstemningen blant LO-medlemmene er avholdt.
Korrigerer man for strømstøtten, antar Nordea Markets at konsumprisindeksen nå ville ligget rundt 6 prosent. Innen EU er prisveksten 7,5 prosent og like ille er det i USA. Dette har fått SVs finanspolitiske talskvinne, Kari Elisabeth Kaski, til å si at politikerne ikke bør overlate inflasjonen til Norges Bank. Det er så mye annet som kan gjøres av andre.
Og hun påpeker, korrekt nok, at sentralbankens økning av styringsrenten, tar tid før det blir noe særlig effekt på den inflasjonsdrivende etterspørselen (barnelærdom). Kanskje går det 1-2 år.
Kaski har derfor funnet på noe helt annet. Hun vil ha skatteøkninger, og da selvsagt skatteøkninger for de rike. Sitat: «Økte skatter vil reduserer inflasjonen. I en situasjon som nå, vil det derfor være riktig å øke skattene for landets rikeste.»
Vi er ikke overrasket over SV-politikerens forslag, men det er ikke særlig overbevisende.
Noe mer skatt betyr sannsynligvis lite eller ingenting for de rikes forbruk. Mesteparten av de rikes inntekt spares og det gjør store deler av avkastningen på formuen også. Slik sto det i lærebøkene, og slik er det nok også. Særlig etterspørselsdempende er det altså ikke å øke skattene for de rike.
Det kan finnes andre grunner til å øke skatten for de rikeste, som å rette opp ulikheter, men Kaskis mål er å få presstendensene i økonomien ned. Færre salg av Bentley betyr da lite.
At Kari Elisabeth Kaskis mål er noe annet, kommer frem når hun sier at «men vi kan selvsagt ikke øke skattene for de med lave og vanlige inntekter nå - de trenger mer penger mellom hendene.»
Her overser hun, med sine ideologiske skylapper, at husholdninger med lave inntekter nettopp er de som bruker hele inntekten på ordinært forbruk, og vil hun ha etterspørselen ned, burde de betale mer i skatt. Men Kaski sier at «derfor er skattekutt for disse inntektsgruppene et mulig tiltak mot økte priser - samtidig som vi øker skattene for de rikeste.»
Skattekutt og og mer penger mellom hendene skal altså gi lavere prisvekst. Det er en gøyal teori.
Kaski kommer tar også for seg strømstøtten, drivstoffmarkedet og matvareprisene, og hun ønsker «strukturelle grep.» Mindre marked og mer styring for å få inflasjonen ned. Det er imidlertid en komplisert sak med mange ukjente.
Det er åpenbart at strømstøtten til alle gir en litt lavere prisvekst, men Kaski overser helt at flere titalls milliarder kroner mer i befolkningens lommer vil bety økt etterspørsel og, over tid, en høyere prisvekst.
Hun har rett i at Norges Bank ikke klarer inflasjonsstyringen helt alene, selv om pengepolitikken er i bankens hender, men blir politikerne for ivrige i finanspolitikken, og vil styre ut fra gammel ideologi basert på reguleringer og favoriseringer, blir det kanskje mer og ikke lavere inflasjon."