Kari Elisabeth Kaski, finanspolitisk talsperson i SV, er en sterk pådriver for å øke offentlig sektor sin andel av BNP. Her følger noe av hennes argumentasjon:
"Cirka tre fjerdedeler av verdiskapingen i Norge skjer i privat sektor. Offentlig sektors andel av norsk økonomi er altså ikke 60 prosent, men rundt 25 prosent.
Er offentlig sektor blitt så stor at den fortrenger privat sektor i Norge? Den påstanden ser ut til å være undertonen i høyresidens og NHOs fortelling om og kritikk av dagens Norge og statsbudsjettene. Men er det egentlig sant, og hvorfor skal vi være så redd for en stor offentlig sektor?
I etterkant av regjeringens fremleggelse av revidert budsjett i vår skrev Kristin Clemet, leder i høyresidens tankesmie Civita, en kronikk i Aftenposten der hun påsto at offentlig sektor aldri har vært større og at alt tyder på at den vil fortsette å vokse. Hun synes «det er interessant at denne utviklingen ikke synes å bekymre regjeringen». I kronikken baserer hun seg på tall fra budsjettet som omhandler offentlige utgifter som andel av bruttonasjonalprodukt (bnp) i Fastlands-Norge.
Og i etterkant av høstens statsbudsjett og fremleggelse av SVs alternative budsjett har NHO vært ute og ment at Norge bruker for mye penger på offentlig sektor.
Også DN advarer på lederplass mot en for stor stat.
Disse meningsytringene har til felles at de fremstiller tallene på en misvisende måte: Hvis det offentliges andel av bnp er over 60 prosent, skulle det bety at privat sektors andel var under 40 prosent. Men dette er ikke tilfellet.
Offentlige utgifter, som det her er snakk om, er ikke et verdiskapingsmål og dermed ikke en komponent i bnp. Det inkluderer overføringer til private – som barnetrygd og alle andre ytelser fra det offentlige – og offentlig sektors kjøp fra privat sektor.
Det blir som å sammenligne epler og pærer. Hvis du har 100 pærer og tar bort 60 epler, hvor mange pærer er det igjen?
Det er to helt andre mål som er relevante om man skal sammenligne størrelsen på privat og offentlig sektor og utviklingen over tid.
Det ene er andelen som jobber i offentlig forvaltning – stat, fylkeskommune og kommune. Hvis vi ser på utviklingen de siste ti årene, ser vi at denne er stabil rett i overkant av 30 prosent, med en svak oppgang under borgerlig styre, og en svak nedgang etter regjeringsskiftet. Konjunkturer spiller en rolle for andelen, siden jobber i privat sektor er mer utsatt – noe som kanskje kan forklare økningen i 2020.
Uansett er tallenes tale at om lag én av tre arbeidstagere i Norge jobber i offentlig forvaltning.
Det andre er å se på offentlig og privat andel av bnp for Fastlands-Norge – altså de faktiske verdiskapingstallene, og ikke bare utgifter. For det første ser vi at offentlig sektors andel ikke er 60 prosent, men rundt 25 prosent. Om lag tre fjerdedeler av verdiskapingen i Norge skjer altså i privat sektor.
Vi ser også at denne andelen er stabil de siste ti årene, med mindre endringer etter samme mønster som andelen sysselsatte i offentlig forvaltning.
Hva så med dette tallet, som blant annet DNs lederskribent bruker, at utgiftene til offentlig forvaltning er over 60 prosent av bnp?
Vel, det er et poeng å huske på at offentlige utgifter relativt til bnp for Fastlands-Norge har vært høyt tidligere. Tallet var høyere i perioden 1991–1994 og nå i 2020–2021. Førstnevnte periode var årene etter bankkrisen og sistnevnte var koronakrisen.
Det er ingen overraskelse at offentlige utgifter relativt til bnp økte under koronakrisen fordi staten betalte ut store overføringer til befolkningen og næringslivet, samtidig som bnp falt.
At tallet fortsatt er relativt høyt, skyldes blant annet den rause strømstøtteordningen og andre dyrtidstiltak det rødgrønne flertallet har sørget for. Det kan godt hende enkelte på høyresiden ville vært disse tiltakene foruten, men de representerer i hvert fall ikke noe problem for næringsstrukturen i norsk økonomi. Og sist jeg sjekket var Høyre og NHO fortsatt for strømstøtte til norske bedrifter.
Uansett sitter vi igjen med følgende tre poenger:
- Det er ingen grunn til å svartmale størrelsen på offentlig sektor.
- Det skjer heller ingen dramatisk økning i offentlig sektors andel av økonomien.
- Det er ikke noe problem hverken hvis offentlig sektor vokser eller offentlige utgifter øker. De burde faktisk øke.
La meg utdype det siste.
For høyresiden er en nærliggende løsning på dette innbilte problemet å privatisere større deler av velferden. Men for bnp har det ingen betydning om en velferdstjeneste leveres av offentlig eller av privat sektor. Det er ikke slik at privat sektor skaper verdier og offentlig sektor bruker dem, slik blant andre Helsepersonellkommisjonen helt feilaktig har lagt til grunn, og som jeg har kommentert tidligere.
Om noe, ville det være en fordel om kreative næringsdrivende heller startet virksomheter som det offentlige ikke allerede utmerket håndterer selv. Det er å forspille entreprenørånden å åpne for at kommersielle aktører kan tjene lette penger på fellesskapets bekostning.
Økonomien leverer de varer og tjenester folk etterspør. I årene og tiårene som kommer vil etterspørselen etter helse- og omsorgstjenester bare øke, i takt med aldringen av befolkningen. Bare det siste året har vi sett skrikende økte behov for penger til både sykehus og eldreomsorg, og behovet vil bare øke fremover, selv om vi gjør nødvendig effektivisering.
Alternativet til at vi leverer disse tjenestene i offentlig regi er at de som har råd til det, kjøper tjenestene fra kommersielle aktører. Skal vi fortsette å dekke utgiftene i fellesskap gjennom skatt, eller skal hver enkelt i større grad måtte dekke det med egen lommebok?
Det er dette som er det sentrale spørsmålet, ikke offentlig utgifters andel av bnp.
Den borgerlige frykten for offentlig sektor er basert på en borgerlig dommedagstenkning.
Det reelle skrekkscenarioet for velferden er et scenario der politikerne ikke tar ansvar for å finansiere den offentlige velferden – med økt privatisering, økte forskjeller og et dårligere helse- og omsorgstilbud til store deler av befolkningen som resultat. For å hindre dette, er det helt naturlig hvis både offentlig sektor og offentlige utgifter øker.
Privat sektor lider ingen nød som følge av det."