Jeg var i dagligvarebutikken nå i formiddag, skulle blant annet kjøpe kaffe.
Hva gjør du når prislappen viser kr. 94,- for et halvt kilo frokostkaffe? Jeg gikk hjem med uforrettet sak!
Så fant jeg denne kronikken i VG, 28.01.2023 , skrevet av SANNA SARROMAA, finne, feminist og forfatter:
"Utenlandske matbutikker er en fest for oss som er dømt til å bo i matvarenes Leningrad.
På 80-tallet besøkte faren min Leningrad, som St. Petersburg da het, noen ganger. Det gikk et direkte tog dit – helt inntil trafikken ble stoppet i fjor som en konsekvens av krigen i Ukraina. Jeg husker godt sjokoladen pappa tok med seg fra Sovjetunionen. Den var så rar i smaken at jeg spurte om det virkelig ikke fantes noe annet der borte. «Det er både den beste og den eneste sjokoladen man finner i hele Leningrad», sa pappa.
Jeg tenker på Alyónka, den sovjetiske sjokoladen, når jeg dag ut og dag inn kommer hjem med de samme matvarene fra butikken som jeg bor på toppen av. Jeg tror jeg kjenner hver eneste vare der nede, men det skal jo ikke så mye til, for det er ikke så mange varer det er snakk om. Jeg kunne fint ha tatt handleturen min i blinde.
Den tidligere svenske næringsministeren Bjørn Rosengren glemte at TV-kameraene var på og kalte Norge for «den sista sovjetstaten» i nyhetsprogrammet Aktuellt på Sveriges TV i 1999. Rosengren kommenterte fusjonskonflikten mellom Telenor og Telia, men han kunne like gjerne ha uttalt seg om utvalget på en vanlig norsk matbutikk.
Noe av det jeg liker best når jeg er i utlandet eller bare i mitt eget hjemland, Finland, er å handle matvarer. Utenlandske matbutikker er en fest for oss som er dømt til å bo her i matvarenes Leningrad.
Flere ganger i året reiser jeg til Finland med barna. Vi har alltid med oss tomme kofferter og en lang liste med varer vi skal ta med oss til Norge. Det er en tradisjon. På veien hjem har vi alltid koffertene fulle av rugbrød, ost, kaffe, te, godteri, sjokolade og kardemomme. Alt i flere ulike varianter, smakstilsetninger og størrelser.
Nesten alt dette – med et mulig unntak av rugbrød – får man tak i Norge, men som bare regel i noen få varianter som vi er blitt lei av for lengst.
Kardemommen som selges på norske kjedebutikker for eksempel males som om den var kanel. Den blir tam og smakløs. Kardemommen males grovere i Finland – den lukter bedre og gir mer smak. Men det vet selvsagt nordmenn ingenting om, ettersom det kun finnes én type kardemomme på norske kjedebutikker, den ihjelmalte som verken smaker eller lukter noe.
Alle nordmenn som bor i nærheten av grensen, vet at norske matbutikker er en tragedie sammenlignet med matbutikkene i begge naboland. Folk i Kirkenes tar gjerne helgehandelen i Näätämö på den andre siden av grensen. De gjør det ikke bare for prisenes skyld, men for utvalgets skyld.
K-market Näätämö i Nordøst-Finland er mindre enn butikken jeg bor på toppen av, men har et utvalg som er over dobbelt så stort. Butikken er på 300 kvadratmeter, men har 7000 ulike produkter i sitt utvalg.
Hjem-Kiwien min har et salgsareal på 650 kvadratmeter og et vareutvalg på 3000 varer. Finske butikker selv i gokkeste gokk har altså et dobbelt så stort utvalg som norske butikker i noenlunde sentrale strøk. I Näätämö kjenner de dessuten eksil-finnenes behov – de har grov, finskmalt kardemomme i halvkilospakninger.
I Facebook-gruppen for finner som bor i Norge var det nylig en som skulle flytte fra Finland til Norge. Hun lurte intetanende på hva hun skulle ta med seg på flyttelasset. Hun fikk 116 kommentarer med lister over matvarer som det lønnet seg å ta med – ikke nødvendigvis fordi de var billigere i Finland, men fordi de slett ikke fantes i Norge.
«Du kommer til å besvime når du går inn i en norsk matbutikk. Det er to varer der. Fyll opp bilen og ta med alt du selv liker», rådet en.
Hvem kan vi gi skylden for det sovjetiske utvalget?
Senterpartiet, den fremste beskytteren av det norske landbruket og det sterke importvernet, er i hvert fall ett nærliggende svar. Importvernet er så sterkt at det i praksis er blitt et importforbud – som førsteamanuensis Ivar Gaasland ved BI kalte det i E24. En toll på hårreisende 429 prosent ved import av lammekjøtt illustrerer problemet på en glimrende måte.
«De er så utrolig nasjonalistiske», sa den svenske næringsministeren Rosengren videre om nordmenn i den samme TV-sendingen. Men er norske forbrukere virkelig så nasjonalistiske at de er villige til å akseptere et vanvittig importvern og et kommunistisk utvalg?
«Det er prisen man må betale for å ha trygg norsk mat», kommenterte Senterpartiets Willfred Nordlund på Politisk kvarter på tirsdag. Men skal norske dagligvarebutikker først og fremst tjene norske bønder eller norske forbrukere?
Eller tjener de egentlig mellomleddene – de fire-fem gubbene som eier matvarekjedene i Norge? Det er jo først og fremst de, ikke bøndene, som har stukket av med pengene.
Kanskje kunne selv Rema og Kiwi hatt et tyvetall lokale oster i ostedisken om ikke pampene på toppen hadde bestemt seg for å selge hylleplassering slik at grossistene kan betale for å slippe konkurranse i hyllene?
Dette lurer jeg på mens jeg pakker tomme kofferter til Italia. Jeg reiser ned dit i morgen og tar med meg minst mulig slik at jeg kan ta med meg hjem mest mulig. Ikke klær eller sko eller annen dilldall, men mat – ost, skinke, kaffe og krydder.
Og til påsken blir det igjen en tradisjonsrik matinnhentingsreise til Finland på meg og ungene.
Akkurat sånn som vi i min familie på 80-tallet sendte finske matvarer, som kaffe, sjokolade og kjeks, til min brevvenn i Sovjet-Estland, henter jeg nå matvarer fra det siviliserte og vestlige utlandet til Sovjet-Norge.
Ikke særlig bærekraftig på lang sikt kanskje, men det ser ikke ut som det er politisk vilje til å gi det forbrukerne vil ha – nemlig, billigere mat og større utvalg."