I dag, 17.april 2024, er det nøyaktig 60 år siden våre helter i The Rolling Stones ga ut sin første LP plate. Bandet bestod da av Brian Jones (gitar og munnspill), Mick Jagger (vokal og munnspill), Keith Richards (gitar), Bill Wyman (bass) og Charlie Watts (trommer). I tillegg bidro bandets studiomusiker og roadmanager Ian Stewart på piano og orgel. Bandets unge og usedvanlig dynamiske manager Andrew Loog Oldham mente at gruppas utseende og rennommé var nok til å selge albumet og trumfet derfor igjennom at kun et fotografi av guttene skulle pryde plateomslagets forside. På omslagets bakside skrev Oldham en liten tekst om bandet der han innledet med å si: «The ROLLING STONES are more than just a group – they are a way of life.» Og Oldham fikk rett – albumet detroniserte øyeblikkelig rivalenes «With the Beatles» og gikk rett til topps på albumlista, der holdt det seg i 12 uker og ble et av de aller mest solgte album i 1964!
Albumets 12 låter ble spilt inn i Regent Sound Studio i Denmark Street, London, i fem økter mellom 3.januar og 25.februar 1964. Ni av låtene var coverlåter, altså låter laget og utgitt av andre artister tidligere, og var i bunn og grunn kjernen i repertoaret som bandet spilte under alle sine opptredener på den tida. Og det var hektiske tider – mellom innspillingsøktene 3. og 10.januar, 3.februar samt 24. og 25.februar var bandet ute på to turneer i Sør-England sammen med andre artister som The Ronettes og The Swinging Blue Jeans. Det var spilling hver kveld – gjerne to sett på hver plass. Bandet medlemmer var med andre ord godt samspilte og varme i trøyene. Albumet ble spilt inn på en to-spors Revox båndspiller – ganske primitivt i forhold til hva man rår over i dag. Men både bandet og manager Oldham mente at det enkle utstyret i kombinasjon med et knøttlite og trangt studio, hvor bandet spilte omtrent som de gjorde på konsertene, bidro til den gode autentiske stemningen som preget albumet. Det vi hører når vi spiller plata var også det Oldham og lydteknikerne hørte i Regent Studio, og albumet er så godt som blottet for overdubbinger.
I tillegg til de ni coverlåtene inneholder albumet en låt laget av det som skulle bli bandets framtidige låtskrivere, nemlig Jagger & Richards som altså dristet seg til å inkludere låten «Tell me». I tillegg var der en låt som ble kreditert hele bandet og en låt som hele bandet jobbet fram sammen med Phil Spector (produsenten med spesialiteten «wall of sound») under en økt med medbragt konjakk i studio 4.februar («Little by little»). Denne konjakkøkta, hvor også artisten Gene Pitney og Hollies-medlemmene Graham Nash og Allan Clarke deltok, ble etter hvert ganske ellevill og resulterte i et par slibrige innspillinger som aldri be utgitt av Decca men som finnes på obskure bootleg-plater.
Favorittlåter? Ja, absolutt, nevnte «Little by little» var en av dem. I tillegg var både Bobby Troups «Route 66» (åpningslåten), Willie Dixons «I just want to make love to you", Slim Harpos "I'm a king bee", Chuck Berrys «Carol» og Rufus Thomas' "Walking the dog" mer enn minneverdige.
På undertegnedes hjemsted Sortland var det en platebutikk I 1964: Nord Norsk Musikkhus. Utvalget der var preget av det man til enhver tid kunne høre fra datidens eneste radiokanal, altså NRK. Beatles var naturligvis på plass i 1964 – likeledes norske favoritter som Wenche Myhre, svensktopper som Sven Ingvars og store doser med country and western av typen Jim Reeves og Buck Owens. Rolling Stones glimret med sitt fravær – skulle man høre det siste fra den fronten var Radio Lux(embourg) eneste løsning. Sjøl ble jeg hekta på bandet da min fetter fra Gøteborg kom på sommerbesøk i juni 1964 medbringende EP-plata The Rolling Stones. Og til jul samme år dukket singelen «I wanna be your man» opp under juletreet som en hyggelig hilsen fra en annen fetter fra Bodø. Begge platene ble naturligvis flittig spilt – i tillegg ble det lyttet intenst til Radio Lux på familiens Kurer-radio som den grumme fader aller nådigst hadde tillatt plassert på undertegnedes gutterom.
Men tidlig i januar 1965 dukket på mirakuløst vis dette albumet opp i vinduet hos Nord Norsk Musikkhus. Som Oldham hadde forutsett kjente jeg øyeblikkelig igjen guttene på omslaget – jeg besøkte butikken nesten daglig for å høre så mye på låtene som butikkens innehaver tillot. Men prisen – NOK 32,- - var mye penger for en trettenåring i 1965. Faderen og moderen hadde jo allerede hørt de to platene jeg hadde fått i presang – ikke bare en, men hundrevis av ganger. Og mente at husstanden absolutt ikke hadde behov for en LP-plate med 12 låter i samme kategori. Redningen ble tante Elise fra Haug utafor Melbu, min farfars tante på rundt 85 som i februar 1965 kom til Sortland på sitt årlige vinteropphold. Hun hadde forståelse for trettenåringens intense ønske om å anskaffe albumet og sørget for finansiering! Hun var dessuten blitt så tunghørt at undertegnedes utallige avspillinger av albumet var helt uproblematiske for henne. Resten av familien kunne naturligvis styre sin begeistring, men ting roet seg da platespilleren ble flyttet inn sammen med Kurer-radioen på gutterommet. Da hadde imidlertid «Route 66» allerede blitt spilt så mange ganger i plenum at den grumme fader, som på det tidspunktet var familiens eneste med sertifikat, antakelig kunne kjørt hele veien fra Chicago til Los Angeles uten bruk av veikart!
«Route 66» låter fremdeles fabelaktig – Rolling Stones spilte den omtrent slik helten Chuck Berry hadde gjort i 1960:
https://www.youtube.com/watch?v=Q131ZJ6YkG0
It's only rock'n'roll but we like it!