Selv i sine mildere, sosialdemokratiske former har vi sett hvordan overstyring og overbeskatning hemmer vekst og utvikling, skriver seriegründer Morten Wiese.
Karl Marx' filosofi om proletariatets diktatur var ment som en idé for å bryte ned borgerlige strukturer og skape likhet og rettferdighet i samfunnet. Ifølge marxistisk lære oppsto proletariatets diktatur som resultat av en sosialistisk revolusjon i et kapitalistisk samfunn. Det innebar at arbeiderklassen tok makten, mens borgerskapet mistet sin politiske og økonomiske innflytelse. Men som mange teorier som høres fornuftige ut over en rødvinsflaske i et studentkollektiv, har det gått fryktelig galt i praksis. Så hvorfor i all verden ser vi denne utdaterte tankegangen i Jonas Gahr Støres Norge? Er det en signalfeil på landets venstrespor?Vi må kanskje ta en tur tilbake til 70-tallets AKP (m-l)-bevegelse for å finne feilen. En tid da Blindern var fylt med studenter som hadde en romantisk dragning mot Mao og Marx. Bevegelsen så på proletariatets diktatur, ikke bare som en teoretisk drøm, men som en politisk ambisjon for Norge. I dag er det lett å avfeie AKP (m-l) som en marginal gruppering i sin samtid, men deres ideer fant overraskende solid grobunn i det akademiske miljøet. Her var dét å studere Marx' skrifter mer en plikt enn et valg, og det å problematisere kapitalismen var nesten en forutsetning for å bli tatt seriøst.
Denne akademiske arven har skapt sterke marxistiske etterdønninger som fortsatt når dypt inn i embetsverket og preger dagens politiske diskusjon. Sporene finner vi tydelig igjen på venstresiden, der det er fokus på omfordeling, økt skattetrykk og sterkere statlig styring. Når man ser på initiativer som regjeringens «avkommersialiseringsutvalg», hvor private aktører effektivt sparkes ut fra sektorer som barnehager, helsetjenester og eldreomsorg, er det vanskelig å ikke mistenke at regjeringskontorene fungerer som en politisk tidskapsel for AKP (m-l)s gamle drømmerier.
Denne politikken handler ikke om å skape et bedre samfunn, men om å sikre staten enda mer makt. Historien er full av eksempler på hva som skjer når staten prøver å være alt for alle. Spør de som ventet på toget 1. juledag. Resultatet er ikke visjoner og vyer. Det er ineffektive systemer, byråkratisk kaos og en total mangel på innovasjon. Og hvem betaler regningen? Jo, det er vanlige borgere – som straffes med høyere skatter og dårligere tjenester.
Proletariatets diktatur er nemlig ingen uutforsket ideologi – det er en velutprøvd oppskrift på utarming av hele nasjoner. Under Jonas Gahr Støres ledelse har regjeringen, med god hjelp av LO, revitalisert denne ideologien basert på Marx' slagord «fra enhver etter evne, til enhver etter behov».
Troen på mer statlig styring og planøkonomi, kombinert med en retorikk som fremstiller de rike som folkefiender, er elementer som ville gitt nikkende anerkjennelse fra AKP (m-l)s gamle garde. Og i et Norge der staten tar en stadig større rolle, risikerer vi nå å miste balansen mellom offentlig og privat sektor, noe som har gjort landet vårt til en velferdsstat.
Proletariatets diktatur er ikke bare en signalfeil på landets venstrespor, det er en oppskrift på katastrofe. Selv i sine mildere, sosialdemokratiske former har vi sett hvordan overstyring og overbeskatning hemmer vekst og utvikling.
Det er på tide å parkere disse gamle tankemønstrene i historiens garasje og gi plass til nytt tankegods som faktisk kan drive Norge fremover. For hvis det er én ting vi kan lære av AKP-bevegelsen, så er det at noen ideer burde forbli akkurat der de startet – som teoretiske diskusjoner blant studenter over en rødvinsflaske, og ikke som styrende prinsipper for en moderne nasjon.
Morten Wiese
Daglig leder i Wiese Ventures
Denne akademiske arven har skapt sterke marxistiske etterdønninger som fortsatt når dypt inn i embetsverket og preger dagens politiske diskusjon. Sporene finner vi tydelig igjen på venstresiden, der det er fokus på omfordeling, økt skattetrykk og sterkere statlig styring. Når man ser på initiativer som regjeringens «avkommersialiseringsutvalg», hvor private aktører effektivt sparkes ut fra sektorer som barnehager, helsetjenester og eldreomsorg, er det vanskelig å ikke mistenke at regjeringskontorene fungerer som en politisk tidskapsel for AKP (m-l)s gamle drømmerier.
Denne politikken handler ikke om å skape et bedre samfunn, men om å sikre staten enda mer makt. Historien er full av eksempler på hva som skjer når staten prøver å være alt for alle. Spør de som ventet på toget 1. juledag. Resultatet er ikke visjoner og vyer. Det er ineffektive systemer, byråkratisk kaos og en total mangel på innovasjon. Og hvem betaler regningen? Jo, det er vanlige borgere – som straffes med høyere skatter og dårligere tjenester.
Proletariatets diktatur er nemlig ingen uutforsket ideologi – det er en velutprøvd oppskrift på utarming av hele nasjoner. Under Jonas Gahr Støres ledelse har regjeringen, med god hjelp av LO, revitalisert denne ideologien basert på Marx' slagord «fra enhver etter evne, til enhver etter behov».
Troen på mer statlig styring og planøkonomi, kombinert med en retorikk som fremstiller de rike som folkefiender, er elementer som ville gitt nikkende anerkjennelse fra AKP (m-l)s gamle garde. Og i et Norge der staten tar en stadig større rolle, risikerer vi nå å miste balansen mellom offentlig og privat sektor, noe som har gjort landet vårt til en velferdsstat.
Proletariatets diktatur er ikke bare en signalfeil på landets venstrespor, det er en oppskrift på katastrofe. Selv i sine mildere, sosialdemokratiske former har vi sett hvordan overstyring og overbeskatning hemmer vekst og utvikling.
Det er på tide å parkere disse gamle tankemønstrene i historiens garasje og gi plass til nytt tankegods som faktisk kan drive Norge fremover. For hvis det er én ting vi kan lære av AKP-bevegelsen, så er det at noen ideer burde forbli akkurat der de startet – som teoretiske diskusjoner blant studenter over en rødvinsflaske, og ikke som styrende prinsipper for en moderne nasjon.
Morten Wiese
Daglig leder i Wiese Ventures
Publisert på Hegnar.no 02.01.2025