Vårt innenlands debattklima har en tendens til å gå av skaftet, rent verbalt. Dette medfører at jeg ikke orker å følge med på all støyen som oppstår. Da er det innimellom befriende med korreksjoner fra skribenter som Tone Sofie Aglen. Med fare for å bli beskyldt for plagiet gjengir jeg hele hennes artikkel fra VG 13.05.2022.
Stramt, rystende og brutalt? Ikke akkurat
Det er ikke bare økonomien som er overopphetet. Også politikerne kunne trengt en bøtte isvann.
Da regjeringen la fram sitt reviderte nasjonalbudsjett, ble det solgt inn som «et stramt budsjett med klare prioriteringer». Finansminister Trygve Slagsvold Vedum lot den dieseldrevne pickupen stå i garasjen og tok beina fatt.
Dette var dagen for å signalisere måtehold. Oljepengefesten er over.
De klare prioriteringene er imidlertid vanskelig å få øye på, og er dette stramt så sier det mye om oss. Et av de største «kuttene» er å ta fra kommunene en del av deres økte skatteinntekter. Altså litt mindre ekstra inntekter til kommunene enn de hadde ventet seg, fordi det går så bra i kommunene.
Når man hører reaksjonene, er det på sin plass å etterlyse litt edruelighet. For like lite som dette er «et stramt budsjett med tydelige prioriteringer», er det «et mageplask», «en hån», «rystende», «sjokkerende» eller «brutalt», som opposisjonen hevder.
Det er til å bli helt matt av. Politikerne tømmer ordene for innhold. Det er neppe bokstaver igjen den dagen politikerne virkelig må prioritere og stramme inn.
Dette tar oss i helt feil retning, sier regjeringens budsjettpartner SV. Nå har vel aldri hensikten med et revidert budsjett vært å ta et land i helt ny retning. Poenget er å tilpasse kartet etter terrenget. Gjøre endringer og tilpasninger der anslagene har feilet.
I år er den endringen mye større enn ventet, pga. krigen i Ukraina, pandemi og de elleville strømprisene. Likevel er forventningene formidable. Det kan regjeringen delvis takke seg selv for.
De ber om trøbbel når de selv ikke kan motstå fristelsen til å legge inn egne godbiter. Gratis ferge blir eksempelvis svært godt mottatt av mange øysamfunn, men neppe akutt. Derfor er det ikke annet å forvente enn at SV varsler tøffe forhandlinger.
Og slik baller det gjerne på seg.
Interessant å merke seg er det som skjer med de statlige byggeprosjektene. Nærmest med et pennestrøk nedskaleres regjeringskvartalet. Også Nationaltheatret, Vikingtidsmuseet og to prestisjeprosjekter i Trondheim, nytt NTNU-campus og Ocean Space Center må nedskaleres eller utsettes.
«Vi må få mer kontroll over budsjettene. Det har vært en ukritisk bruk av offentlige penger», sa Vedum da han la fram budsjettet. Om prosjektene lar seg gjennomføre til en lavere kostnad, er det den virkelige skandalen at dette ikke har skjedd før.
Det burde ligge i enhver politikers ryggmarg – uansett politisk farge, å se på hvordan man bruker pengene våre best mulig.
Men i norsk politikk har det vært lite tradisjon for å justere ned forventninger og stille spørsmål ved reelle behov.
Politikere fra nær sagt alle partier har eksempelvis latt seg avbilde foran både NTNU og Ocean Space Center i Trondheim med fagre ord om hvor viktig det er, og luftige løfter om penger. Nå henger sistnevnte i en tynn tråd.
Nyheten om at Ocean Space Center utsettes slo ned som lyn fra klar himmel. I Hurdalsplattformen står det at regjeringen skal «satse på Ocean Space Center». Så sent som i fjor rykket seks tidligere ministre, fra både Ap, Sp, Frp, ut for å slå ring rundt havforskningssenteret.
Som Jonas Gahr Støre selv sier til Adresseavisen ETTER at budsjettet ble lagt fram: «Jeg er en av de sterkeste støttespillerne for Ocean Space Center. Jeg har vært det i alle år. Regjeringen er for. Dette ønsker vi. Dette trenger vi.»
Det er ikke til å undres over at trønderne, med fylkesordfører Tore O. Sandvik (Ap) i spissen, er rasende og sjokkert.
Nå er det vel ikke medienes sterkeste side å stille de kritiske spørsmålene heller. Unntak finnes dog: Det blir spennende å se om noen setter foten ned for dette gigantiske pengesluket, skrev Nettavisens Gunnar Stavrum i fjor. Prosjektet er blitt dyrere og dyrere for hver konsulent som har regnet på det.
Hederlige unntak finnes også blant politikerne. Senterpartiets Erling Sande ble møtt med sjokk og vantro da han varslet kritisk gjennomgang av samferdselsprosjekter. – Er det nødvendig med firefelts motorveg til alle dei store byane, og kor langt vekk frå Oslo treng vi jarnbane med to spor, spurte han.
Han fikk mye kjeft, men gjorde strengt tatt ikke annet enn å påpeke at keiseren er uten klær. Også samferdselssektoren er preget av manglende prioritering, og løfter og forventninger som er nærmest umulig å innfri.
Men hvor vanskelig det er å ha en edruelig politisk debatt fikk vi til fulle demonstrert da Vedum la fram budsjettet. Når han snakker om at det viktigste grepet for å sikre velferd og utjevne forskjeller er å få folk ut i jobb så hørtes det ut som et ekko av Erna Solberg
Når han og kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik begrunner kuttet til kommunene med at det går så godt, de har gode driftsresultater og velfylte fond, så hørtes det ut som ... ja, også det kunne vært Erna Solberg. Som dugg for solen var alle bekymringer for utarmede og sulteforede kommuner.
Den eneste som ikke minnet om Erna Solberg var Erna Solberg selv. Hun var bekymret for den høye oljepengebruken.
Nå blir ikke analysene mindre riktige om de kommer fra Høyre eller Sp. Og det er bedre å se lyset for sent enn aldri.
Men når man hører hvordan politikerne holder på kan man ta seg i å lure på om de er i stand til å løse de virkelig store oppgavene vi vet vil komme.