Dette er ikke trygg ledelse. Det er tre utenriksministre
Sannheten er at regjeringen selv har skapt de økonomiske sårene den nå forsøker å helbrede, skriver Morten Wiese.
Traumebinding, eller trauma bonding, er et velkjent psykologisk fenomen der en maktmanipulator veksler mellom å skape smerte og tilby trøst for å opprettholde kontroll og avhengighet i relasjonen. I den sosialistiske politikkens verden ser mekanismen ut til å virke på samme måte. Først innfører man skatteøkninger og uforutsigbare rammebetingelser for folk og næringsliv – en politikk som skaper økonomisk usikkerhet og frykt for fremtiden. Deretter kommer lindringen, som gir inntrykk av omsorg og ansvarlighet for folket. På den måten blir folket knyttet til sin egen velgjørende undertrykker – regjeringen.
Norge står midt i urolige globale tider, som igjen har skapt en dyrtid med høyere renter, dyrere strøm, og for mange en økonomisk krise. I denne situasjonen har regjeringen gjennom systematisk skatte- og reguleringspolitikk strammet grepet rundt verdiskapingen, kvalt investeringsviljen og drevet kapital og arbeidsplasser ut av landet. Konsekvensene ser vi allerede. Lavere vekst, pressede kommunebudsjetter, økt utenforskap, og en fremtidig ungdomsgenerasjon som kan se langt etter de jobbmulighetene som et blomstrende lokalt næringsliv normalt ville gitt.
Traumebinding, eller trauma bonding, er et velkjent psykologisk fenomen der en maktmanipulator veksler mellom å skape smerte og tilby trøst for å opprettholde kontroll og avhengighet i relasjonen. I den sosialistiske politikkens verden ser mekanismen ut til å virke på samme måte. Først innfører man skatteøkninger og uforutsigbare rammebetingelser for folk og næringsliv – en politikk som skaper økonomisk usikkerhet og frykt for fremtiden. Deretter kommer lindringen, som gir inntrykk av omsorg og ansvarlighet for folket. På den måten blir folket knyttet til sin egen velgjørende undertrykker – regjeringen.
Norge står midt i urolige globale tider, som igjen har skapt en dyrtid med høyere renter, dyrere strøm, og for mange en økonomisk krise. I denne situasjonen har regjeringen gjennom systematisk skatte- og reguleringspolitikk strammet grepet rundt verdiskapingen, kvalt investeringsviljen og drevet kapital og arbeidsplasser ut av landet. Konsekvensene ser vi allerede. Lavere vekst, pressede kommunebudsjetter, økt utenforskap, og en fremtidig ungdomsgenerasjon som kan se langt etter de jobbmulighetene som et blomstrende lokalt næringsliv normalt ville gitt.
Men akkurat idet frustrasjonen når kokepunktet, kommer regjeringen med en gavepakke. Ny strømstøtte, fastpris og beroligende tiltak for de mest utsatte. Dette er ikke økonomisk ansvarlighet – dette er destruktiv traumebindende politikk. Først fratar de verdiskaperne frihet og handlingsrom gjennom høyere skatter og reguleringer. Deretter lover de trygghet og støtte til dem som sliter, men da på statens premisser. Når det nærmer seg valget lokker de stemmekveget inn i det rødmalte fjøset med subsidierte halmballer og næringsrikt kraftfôr, mens de fortsetter å tappe næringslivet for krefter.
Denne syklusen skaper ikke bare økonomisk stagnasjon, men har også alvorlige sosiokulturelle konsekvenser. Når den naturlige næringsfloraen av små og mellomstore bedrifter strupes, forsvinner mangfoldet av nye arbeidsplasser. Det rammer ikke bare bedriftseiere – det rammer unge mennesker som mister muligheten til å starte karrieren, ufaglærte som trenger inngangsporter til arbeidslivet, og lokalsamfunn som mister den økonomiske motoren som holder dem gående. Norge er ikke det første landet som prøver seg på en politikk der staten skaper både problem og løsning. Vi har sett dette gjennom hele historien i økonomier som har brutt sammen under vekten av egen statlig styring og kontroll.
Nå som valget sakte nærmer seg, vil regjeringen spille på utryggheten i verden. Løsningen er Stoltenberg, Støre og Eide, den trygge trioen av sterke og erfarne menn. Stoltenberg har vendt tilbake fra Nato, Støre har regjert gjennom krisetider, og Eide bringer internasjonal tyngde til EU-bordet. Budskapet vil være tydelig: «I en usikker verden trenger Norge stabilitet og trygg ledelse.» Men godtfolk, dette er ikke trygg ledelse. Det er tre utenriksministre, fryktretorikk og elendig innenrikspolitikk.
I Støres regjeringstid har kapitalen flyktet ut av landet. Investeringene i nyskapende selskaper har stupt. Utenforskapet blant unge har økt. Norge har gått fra å være en lovende nasjon for innovasjon til å bli et land der næringslivet overlever på tross av staten, ikke på grunn av den. Og akkurat som i et destruktivt parforhold, blir folket fortalt at regjeringens trygghet og omsorg er det man trenger. Sannheten er at regjeringen selv har skapt de økonomiske sårene den nå forsøker å helbrede. Og de langsiktige konsekvensene av deres økonomiske politikk vil bli katastrofale. Det blir færre private bedrifter, mindre innovasjon, svekket konkurransekraft, og en ung generasjon som arver et land der frihet og muligheter er byttet ut med statlig avhengighet og trygdeytelser.
Denne syklusen skaper ikke bare økonomisk stagnasjon, men har også alvorlige sosiokulturelle konsekvenser. Når den naturlige næringsfloraen av små og mellomstore bedrifter strupes, forsvinner mangfoldet av nye arbeidsplasser. Det rammer ikke bare bedriftseiere – det rammer unge mennesker som mister muligheten til å starte karrieren, ufaglærte som trenger inngangsporter til arbeidslivet, og lokalsamfunn som mister den økonomiske motoren som holder dem gående. Norge er ikke det første landet som prøver seg på en politikk der staten skaper både problem og løsning. Vi har sett dette gjennom hele historien i økonomier som har brutt sammen under vekten av egen statlig styring og kontroll.
Nå som valget sakte nærmer seg, vil regjeringen spille på utryggheten i verden. Løsningen er Stoltenberg, Støre og Eide, den trygge trioen av sterke og erfarne menn. Stoltenberg har vendt tilbake fra Nato, Støre har regjert gjennom krisetider, og Eide bringer internasjonal tyngde til EU-bordet. Budskapet vil være tydelig: «I en usikker verden trenger Norge stabilitet og trygg ledelse.» Men godtfolk, dette er ikke trygg ledelse. Det er tre utenriksministre, fryktretorikk og elendig innenrikspolitikk.
I Støres regjeringstid har kapitalen flyktet ut av landet. Investeringene i nyskapende selskaper har stupt. Utenforskapet blant unge har økt. Norge har gått fra å være en lovende nasjon for innovasjon til å bli et land der næringslivet overlever på tross av staten, ikke på grunn av den. Og akkurat som i et destruktivt parforhold, blir folket fortalt at regjeringens trygghet og omsorg er det man trenger. Sannheten er at regjeringen selv har skapt de økonomiske sårene den nå forsøker å helbrede. Og de langsiktige konsekvensene av deres økonomiske politikk vil bli katastrofale. Det blir færre private bedrifter, mindre innovasjon, svekket konkurransekraft, og en ung generasjon som arver et land der frihet og muligheter er byttet ut med statlig avhengighet og trygdeytelser.
Norge fortjener ikke en fremtid der avhengighet til staten erstatter frihet og verdiskaping – la oss bryte denne destruktive traumebindende syklusen ved valget i september.
Morten Wiese
Morten Wiese
Daglig leder i Wiese Ventures
Publisert på hegnar.no 15.02.2025