Det tar seg ikke ut å stjele. Men likevel, denne gangen har jeg stjålet fra Liv Boye Okkenhaug, spaltist i Avisa Nordland. I stedet for å legge inn en link her til artikkelen velger jeg "å stjele" den for å gjengi den i sin helhet, les den og du vil forstå hvorfor:
«Timen da den søvnløse jages av sin verste angst, da spøkelser og demoner er mektigst.» Vargtimen. Jeg kjenner meg alt for godt igjen.
Begrepet ble skapt av Ingmar Bergman etter en psykologisk skrekkfilm med Liv Ullmann og Max von Sydow. Jeg har aldri sett den, men jeg har for lengst adoptert begrepet.
Vargtimen høres bedre ut enn ulvetimen, for varg er et mere mytisk ord.
Både noe mørkere, nifsere og mere uhåndgripelig.
For meg betyr det kort forklart: Når man våkner i tre-fire-tida på natta, og begynner å tenke på ting man ikke får gjort noe med.
Når man er på sitt mest forsvarsløse.
Der bittesmå utfordringer blir til uoverkommelige problemer, og ingenting er for lite til å få glødende dårlig samvittighet av. Og man er alene om å redde verden.
Gjerne sauset sammen med anger, skam, gamle minner, selvforakt og både egen og andres fremtidige begravelser. Uhyggelige tanker får gå i loop, både ting som ble sagt, og kanskje ennå verre – ting som ikke ble sagt.
Og ikke minst med spørsmål det ikke finnes fornuftige svar på. Hvordan kunne jeg si noe så tåpelig? Misforstod jeg? Burde jeg i stedet gjort ditt, eller sagt datt? Var jeg teit? Ble noen såret? Er det jeg som er urimelig? Vil det gå bra? Lo jeg for høyt av min egen vits?
Svaret på siste spørsmål er for øvrig alltid: Ja.
Noen sover hele natten gjennom, og gratulerer med det. De gangene jeg får åtte timers søvn, er det grunn til å feire. Med kake. Folk med godt sovehjerte er pinadø i besittelse av superkrefter. Jeg var der en gang i tiden, og kunne uten problem sove til langt på dag, sikkert tolv timer i strekk under slabbedaskete ungdomsår.
Jeg vet ikke nøyaktig når sovehjertet sviktet, trolig rundt da jeg fylte 30. Jeg er ikke begeistret for tilstander som «har med alderen å gjøre», men det er trolig der vi er.
Gunnar Sønsteby sov godt i hele sitt voksenliv, både som aktiv motstandsmann og som nasjonalhelt. Under krigen barrikaderte han seg, sånn at det var to dører å sprenge seg gjennom, for da rakk han å flykte før fienden nådde den andre døra.
Der sov han godt, med flere ulike identiteter, agenter å holde styr på, venner som ble tatt av nazistene, dobbeltspill, fengsling, halsbrekkende kamper og flukt.
Og etter krigen, med alle potensielle traumer og minner?
Sønsteby sov godt også da, han. Mens jeg kan ligge og vri meg en halv natt etter en litt uklar formulering på et quizspørsmål.
Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men jeg vet at det siste som hjelper mot søvnløshet er å tenke på ting jeg ikke får gjort noe med.
Problemet er at det er vanskelig å slå av spekulatoren.
Tankerekken min i natt var for eksempel cirka slik:
«Å nei. Jeg har visst våknet. Hva er klokka? Bare kvart over fire. Drømte jeg? Ja, jeg var i Hammerfest og sto vakt over en maurtue på torget sammen med Kjetil Rekdal. Merkelig drøm, men på en rar måte veldig hyggelig å være Finnmark. Tenk å tvangssammenslå Troms og Finnmark, for så å oppløse igjen. Hvordan kunne man slå dem sammen når 87 % finnmarkinger var imot? Gedigne, vidunderlige Finnmark, hva godt skulle komme ut av det? Ikke at jeg har noe som helst imot Troms, bevares. Men Finnmark er så stort. Og så mye det må koste med tvangsekteskap og skilsmisse mellom fylker. Så mange millioner rett i dass. Nei, jeg behøver ikke tenke på det. Det er ikke mitt problem.
Ikke tenk på ting jeg ikke får gjort noe med.
Ikke tenk på Gaza, skyttergravene i Ukraina eller dyr som lider.
Tenk på hyggelige ting. Tenk på en pen mugge fylt med vaniljesaus. Lyden av en putrende kaffekjele. Eller duften av gamle, kule viskelær fra 80-tallet.
På 80-tallet trodde jeg aldri at jeg noensinne kom til å savne 80-tallet. Der tok jeg feil.
Aaarrggh, der kom «Forelska i lærer'n» i hodet igjen, den fikk jeg på hjernen da jeg handla på Kiwi i ettermiddag og så noe som var merket «for Kids».
Der dukka den opp igjen. Som en ubeleilig, stor rød tusj i bokhylla.
Den musikkvideoen er forresten direkte usann, for hun som sitter på første rad er jo ikke «bestandig glad», hun er jo småsur og overlegen. Hva hadde hun å være i så dårlig humør for? Hele bandet var jo forelska i henne, pluss sikkert en sjettedel av Norge.
Og så ville hun ha hele skolens Don Juan – som definitivt var langt over tjue år.
Nei, ikke tenk på det, syng på noe annet.
Det er natt. Jeg er trøtt. Å, så trøtt jeg er. Må sove.
Det er så vidt mørkt ennå. Men det gryr av dag. Heter det at det gryr mot dag, eller gryr av dag? Kanskje begge deler. Men jeg behøver ikke tenke på det nå, det er natt.
Ikke tenk på at det begynner å lysne.
Svart senker natten seg. Lussekatter er koselig, det kan jeg tenke på.
Og Lucia-episoden i «Eides språksjov», hvor Linda var Sankta Lucia, Sjur var pepperkakemann og Gunnstein var verdens søteste stjernegutt.
Herre min hevede gjærbakst, så koselig. For en solid, trygg og elsket programserie.
Hvilke kjøtthuer i kringkastingen bestemte at det skulle legges ned?
Noe så sjeldent som et samlende, folkelig og kunnskapsnyttig program på lørdagskvelden?
Uten fjas, fesjå og kjendiser som konkurrerer om å være den beste kjendisen?
Jeg blir så fortvilt. Nei, jeg blir forbanna.
Det ble sikkert bestemt på helgeseminar av en nytenkende BI-gjeng som sier «insjinativ». Sikkert den samme historieløse, innovative blåruss-banden med master i markedsføring som bestemte at NSB skulle myrdes. Eller drepes.
Hva er forskjellen på et drap og et mord igjen? Nei, ikke tenk på drap eller mord nå. Det er akkurat som Ylvis-brødrene; jeg husker ikke om det er han som passer best til å hete Vegard som heter Vegard, eller om det er omvendt.
Er det en feiebil jeg hører? Skulle ønske jeg hadde en feiebil. Bare kjøre rundt i en liten Jon Blund-traktor med vanntank og artige spaker, sope med seg grus og strøsand og være til nytte. Hadde vært noe. Hva gjør de med all grusen etter vinteren? Håper det er gjenbruksgrus, og at den spares til neste sesong. Lyden av feiebil er god å sove til. Eller ... kanskje ikke.
Hva ville være den perfekte lyden å sovne til, etter at man våkner og blir liggende og gruble?
Noe kjedelig, lest av en god stemme. Noe som høres trygt ut, men som er meningsløst – sånn at man ikke lytter aktivt. Skøytetidene fra 1984-utgaven av «Hvem Hva Hvor», lest av Oddgeir Bruaset. Eller hvis Nils Nordberg leste fra rulleteksten til «Atter en konge»; jeg tror den filmen har rekord for verdens lengste rulletekst.
Ah, jeg har det. Jeg har det. Morgan Freeman med lavmælt høytlesning fra Dow Jones-indeksen. Ja takk. For et genialt konsept.
Jeg ville ha sluknet tvert, lullet i søvn av en malmfull, trygg røst som leste tall jeg ikke ville ha skjønt bæret av, og ikke var redd for å gå glipp av overhodet.
Apropos tall. Jeg må ta selvangivelsen snart. Nei, ikke tenk på det, ikke ennå. Ikke før slutten av mai. Jeg har god tid. All verdens tid. Å, så god tid.
Prøv å sove. Det er ennå april, så kommer mai.
Etter mai kommer juni, og da er det midnattssol.
Da blir det så lyst og vakkert at man ikke kan sove uansett».