Resolved
Locked
Unanswered
Det er vel som å banne i kirken, liker Johnny Cash?
I min vennekrets var det ikke politisk korrekt å like country-musikk. Vel, vi avskydde den, og ga ofte uttrykk for vår misbilligelse for denne grenen av populærmusikken. Idag kan jeg legge skylden på statskanalen, NRK, den var i vår ungdom enerådende i landet og musikkutvalget rettet mod den unge garde var heller snever. Det var mye country, litt viser, litt rock og lite eller ingenting av blues og soul. Jeg lever sannsynligvis i en villfarelse, men jeg innbiller meg at spillelistene i statskanalen på seksti og syttitallet ble diktert av en viss Vidar «Lynn» Arnesen. Det ble mye Buck Owens, Chet Atkins, Johnny Cash, Lynn Anderson og dets like. Vi mislikte musikkvalget i statskanalen sterkt. At omtalte Arnesen senere ble tildelt Kongens fortjenestemedalje anser jeg nærmest en fornærmelse mot oss som er glad i rock og blues.
Bob Dylan var tidlig ute med å trekke country-musikk inn i sitt repertoar. Det dempet min motvilje mot country noe utover sytti og åttitallet. At han brukte Emmylou Harris og Mark Knopfler på noen av sine innspillinger bidro til min interesse for disse artistene. Dire Straits og Emmylou Harris inngikk snart i min musikksamling. Jeg snuste også på innspillinger med artister som Willy Nelson og Kris Kristofferson.
Det store skiftet i min holdning til country-musikk kom med The Nitty Gritty Dirt Band og deres samling The Trilogy - Will the Circle Be Unbroken. Dette er en samling som omfatter alt fra det verste til det ypperste innenfor denne grenen, - samt litt bluegrass. Det var tidlig på åttitallet jeg ble anbefalt å ta denne til nærmere vurdering. Idag mener jeg dette er en samling alle musikkelskere bør ha tilgang til.
På nittitallet oppsto fenomenet «gitar-kamerater»! Blant de første var The Highwaymen, med Willy Nelson, Waylon Jennings, Johnny Cash og Kris Kristofferson. Med seg på sine turneer hadde de et meget kapabelt backingband. Det finnes mange videoer fra deres konserter på YouTube, men flere skjemmes av dårlig bilde eller dårlig lydkvalitet. Jeg ble nærmest «frelst» da jeg så et vel to timer langt opptak fra en konsert holdt i 1993 og sendt på BBC en gang i 2016. Jeg fikk lagret den på min tv-mottaker. Jennings, Cash og Kristofferson er dyktige artister, men her blir de satt litt i skyggen av en glimrende opplagt Willy Nelson. A must see!
Brødrene Joel og Ethan Coen lanserte i 2000 en film under tittelen: «O Brother, where art thou?». Jeg vil karakteriser den som en «road movie», satt i scene langs støvete landeveier i Mississippi, - og historien er brødrenes tolkning av det klassiske eventyret om Odysseus. En fornøyelig film med bl.a. George Clooney, John Goodman og Holly Hunter. Det som løfter denne filmen er imidlertid det fantastiske lydsporet med en rekke perler av country og bluegrass innspillinger. Blant artistene som bidrar er Alison Krauss og hennes backing-gruppe Union Station, en ny aha-opplevelse for meg. Det første tiåret i det nye århundret benyttet jeg bl.a. til å bygge opp en samling innspillinger med Alison Krauss og hennes gruppe. Rosinen i pølsa er et konsertopptak fra 2002, Alison Krauss & Union Station Live, en dobbel CD, også utgitt som DVD. Min beundring av Alison Krauss ble ikke mindre da hun i 2007 ga ut en CD, Raising sand, sammen med vokalist fra Led Zeppelin, Robert Plant. A must have!
Hvor ble det så av Johnny Cash? Hans stjerne var dalende gjennom sytti og åttitallet. Håpet om en renessanse etter suksessen med The Highwaymen ble knust da CBS ikke lengre ville gi ut hans plater.
Det var imidlertid en annen som fattet interesse for den forhenværende stjernen. I periode fra 1994 til 2010 ble det utgitt 6 album under hovedtittelen America I - VI. Dette er så godt som bare akustiske opptak og viser oss en helt annen Johnny Cash enn den vi kjenner fra seksti og syttitallet. En meget bra samling. Glem alt du har hør fra ham i årene før 1994, med unntak av The Highwaymen da, og sett deg ned og lytt. Du vil kanskje gjøre som meg, - kommer til å like mye av det du hører!
Det er mange som slakter statskanalen for dens musikkvalg, men innimellom glimter den til. Slik som nylig da de sendte et konsertopptak fra feiringen av Willy Nelson sin 85 års dag. Kremen av country-artister bidro til en vellykket helaften.
Ja, jeg lytter til mange typer musikk, men ikke minst til dyktige musikere, likegyldig hvilke sjangre de har valgt for sitt repertoar.
Har jeg glemt rocken da? Du kan spørre!
Nei, selvfølgelig ikke. Min samling av plater og lydfiler har vokst betydelig. Med artister som Bruce Springsteen, Little Feat, Pink Floyd, Rolling Stones, Tom Petty, Tom Waits, Van Morrison og mange andre har det ikke vært mye dødtid for mitt surround-anlegg.
Da jeg allerede har nevnt et par enestående konsertopptak i det overstående kan jeg til slutt ikke la være og nevne to innspillinger til på øverste hylle: Little Feat: Waiting for Colombus og Rolling Stones: Shine a light, også disse: A must have!
I min vennekrets var det ikke politisk korrekt å like country-musikk. Vel, vi avskydde den, og ga ofte uttrykk for vår misbilligelse for denne grenen av populærmusikken. Idag kan jeg legge skylden på statskanalen, NRK, den var i vår ungdom enerådende i landet og musikkutvalget rettet mod den unge garde var heller snever. Det var mye country, litt viser, litt rock og lite eller ingenting av blues og soul. Jeg lever sannsynligvis i en villfarelse, men jeg innbiller meg at spillelistene i statskanalen på seksti og syttitallet ble diktert av en viss Vidar «Lynn» Arnesen. Det ble mye Buck Owens, Chet Atkins, Johnny Cash, Lynn Anderson og dets like. Vi mislikte musikkvalget i statskanalen sterkt. At omtalte Arnesen senere ble tildelt Kongens fortjenestemedalje anser jeg nærmest en fornærmelse mot oss som er glad i rock og blues.
Bob Dylan var tidlig ute med å trekke country-musikk inn i sitt repertoar. Det dempet min motvilje mot country noe utover sytti og åttitallet. At han brukte Emmylou Harris og Mark Knopfler på noen av sine innspillinger bidro til min interesse for disse artistene. Dire Straits og Emmylou Harris inngikk snart i min musikksamling. Jeg snuste også på innspillinger med artister som Willy Nelson og Kris Kristofferson.
Det store skiftet i min holdning til country-musikk kom med The Nitty Gritty Dirt Band og deres samling The Trilogy - Will the Circle Be Unbroken. Dette er en samling som omfatter alt fra det verste til det ypperste innenfor denne grenen, - samt litt bluegrass. Det var tidlig på åttitallet jeg ble anbefalt å ta denne til nærmere vurdering. Idag mener jeg dette er en samling alle musikkelskere bør ha tilgang til.
På nittitallet oppsto fenomenet «gitar-kamerater»! Blant de første var The Highwaymen, med Willy Nelson, Waylon Jennings, Johnny Cash og Kris Kristofferson. Med seg på sine turneer hadde de et meget kapabelt backingband. Det finnes mange videoer fra deres konserter på YouTube, men flere skjemmes av dårlig bilde eller dårlig lydkvalitet. Jeg ble nærmest «frelst» da jeg så et vel to timer langt opptak fra en konsert holdt i 1993 og sendt på BBC en gang i 2016. Jeg fikk lagret den på min tv-mottaker. Jennings, Cash og Kristofferson er dyktige artister, men her blir de satt litt i skyggen av en glimrende opplagt Willy Nelson. A must see!
Brødrene Joel og Ethan Coen lanserte i 2000 en film under tittelen: «O Brother, where art thou?». Jeg vil karakteriser den som en «road movie», satt i scene langs støvete landeveier i Mississippi, - og historien er brødrenes tolkning av det klassiske eventyret om Odysseus. En fornøyelig film med bl.a. George Clooney, John Goodman og Holly Hunter. Det som løfter denne filmen er imidlertid det fantastiske lydsporet med en rekke perler av country og bluegrass innspillinger. Blant artistene som bidrar er Alison Krauss og hennes backing-gruppe Union Station, en ny aha-opplevelse for meg. Det første tiåret i det nye århundret benyttet jeg bl.a. til å bygge opp en samling innspillinger med Alison Krauss og hennes gruppe. Rosinen i pølsa er et konsertopptak fra 2002, Alison Krauss & Union Station Live, en dobbel CD, også utgitt som DVD. Min beundring av Alison Krauss ble ikke mindre da hun i 2007 ga ut en CD, Raising sand, sammen med vokalist fra Led Zeppelin, Robert Plant. A must have!
Hvor ble det så av Johnny Cash? Hans stjerne var dalende gjennom sytti og åttitallet. Håpet om en renessanse etter suksessen med The Highwaymen ble knust da CBS ikke lengre ville gi ut hans plater.
Det var imidlertid en annen som fattet interesse for den forhenværende stjernen. I periode fra 1994 til 2010 ble det utgitt 6 album under hovedtittelen America I - VI. Dette er så godt som bare akustiske opptak og viser oss en helt annen Johnny Cash enn den vi kjenner fra seksti og syttitallet. En meget bra samling. Glem alt du har hør fra ham i årene før 1994, med unntak av The Highwaymen da, og sett deg ned og lytt. Du vil kanskje gjøre som meg, - kommer til å like mye av det du hører!
Det er mange som slakter statskanalen for dens musikkvalg, men innimellom glimter den til. Slik som nylig da de sendte et konsertopptak fra feiringen av Willy Nelson sin 85 års dag. Kremen av country-artister bidro til en vellykket helaften.
Ja, jeg lytter til mange typer musikk, men ikke minst til dyktige musikere, likegyldig hvilke sjangre de har valgt for sitt repertoar.
Har jeg glemt rocken da? Du kan spørre!
Nei, selvfølgelig ikke. Min samling av plater og lydfiler har vokst betydelig. Med artister som Bruce Springsteen, Little Feat, Pink Floyd, Rolling Stones, Tom Petty, Tom Waits, Van Morrison og mange andre har det ikke vært mye dødtid for mitt surround-anlegg.
Da jeg allerede har nevnt et par enestående konsertopptak i det overstående kan jeg til slutt ikke la være og nevne to innspillinger til på øverste hylle: Little Feat: Waiting for Colombus og Rolling Stones: Shine a light, også disse: A must have!
-
LikeLikeHappyLoveAngryWowSad
