Kan vi være enige om at det er forskjell på en turbuss og en busstur? Jeg tror faktisk det. Vi skjønner instinktivt at det siste ordet i et sammensatt ord barer hovedbetydningen, og at første ledd inneholder en tilleggsopplysning.
Og i gamle dager hadde vi ikke noe problem med å skjønne at en norskamerikaner er en amerikaner av norsk avstamning. Men om vi følger med i norske medier i dag, virker det som om nordmenn emigrerer i hopetall, særlig til landene i sør, men likevel virker det som de fleste av emigrantene oppholder seg i Norge det meste av tida. Det kryr jo av norskpakistanere, norsksomaliere, norskirakere, norskiranere, norskmarokkanere…. lista kan vel snart komme opp i et antall lik antallet land som finnes i verden. Men hva da med en amerikaner som har gjort nordmann av seg? En og annen finnes sikkert.
Hva er så grunnen til at vi har fått en slik normoppløsning? Kan det være at det nesten er bare immigrasjon til Norge og nesten ingen emigrasjon herifra? I så fall trenger vi jo ikke lenger ha et begrep for emigranter fra Norge, og «vi» bruker ordet som er lettest å si og tar det for gitt at en norskpakistaner er en nordmann av pakistansk opphav etc. etc.
Så vil du kanskje si at det er rarere å si pakistansk-nordmannen Ali enn det er å si norsk-amerikaneren Al. Min foreslåtte løsning, som på ingen måte er original, blir å bruke adjektiv i stedet substantiv i siste ordledd, dvs. pakistansk-norske Ali, amerikansk-norske Al, irakisk-norske X, somalisk-norske Y, britisk-norske Z, etc…